Dette er del 1 i en serie på 8. La oss se på den første profetien som omhandler 2.verdenskrig og Benito Mussolini.

Det første synet: Benito Mussolini invaderer Etiopia

I det første synet fikk William Branham se at Benito Mussolini på brutalt vis invaderte Etiopia og at han selv fikk en uverdig ende.

Dette synet har blitt fullstendig oppfylt.

Profetien syntes i 1933 å være i disharmoni med verdenspolitikken, siden Mussolini hadde regjert i Italia siden 1922med liten eller begrenset motstand. Han hadde også signert en avtale med den Romersk Katolske Kirke fire år tidligere som anerkjente en italiensk stat og et uavhengig Vatikan. Han hadde i tillegg vært en motstander av Hitlers fremgang i Tyskland.

Det var ikke før etter at Mussolinis korstog i Etiopia ble kritisert av Nasjonenes Forbund at alliansen mellom Italia og Tyskland begynte å ta form. Mussolini og hans elskerinne ble til slutt skutt av italienske kommunister den 28. april 1945, og likene deres ble hengt på kjøttkroker til spott og spe i Piazzale Loreto, Milano, dagen etter deres henrettelse.

1933-profetien gjenfortalt av William Branham i 1961

“Diktatoren som nå har framgang i Italia (som er Mussolini) vil komme til makten, og han vil gå til Etiopia, og Etiopia vil falle for hans føtter.” Det er folk som sitter her nå som vet at det er en gruppe mennesker som kom og stod…ville kaste meg ut av salen for å si en slik ting…da jeg sa det. Men gjorde han det? Men jeg sa, “Han vil få en uverdig ende,” og det fikk han. Han og kvinnen han var sammen med ble hengt opp ned i et tau på gaten med beina opp og klærne hang ned. Javisst, det skjedde.

Se talen “Daniels 70 uker” fra 6. august 1961 for hele teksten til denne profetien.

Invasjonen av Etiopia

Nasjonen Etiopia blir nevnt en rekke ganger i Bibelen. Dronningen av Saba (Etiopia) møtte Salomo omkring år 950 f.Kr. (1.Kongebok 10:1), og skattmesteren av Etiopia (en evnukk som tjente under Candace, dronning av Etiopia) ble døpt av disippelen Filip (Apg. 8:27).

Frumentius, en gang en slave i Etiopia, vendte tilbake som misjonær og døpte kong Ezana, som erklærte Etiopia en kristen nasjon i 340 e.Kr.[1] Etiopia utviklet seg relativt isolert fra den europeiske kristenheten inntil 1508 e.Kr., da Portugal og Etiopia etablerte diplomatiske relasjoner. Innen 1624 resulterte portugisisk innflytelse på landet i omvendelsen av keiser Susenyos til katolisismen. Likevel ble alle europeere, jesuitter og katolske konvertitter utvist i 1632 av Susenyos sønn, keiser Fasilides, som hadde lest om jesuittenes blodige inkvisisjon i andre nasjoner.

I slutten av 1880-årene kjempet mange europeiske nasjoner om å gjøre av Afrika til kolonier. Italia kjøpte Eritrea fra en ved navn Afar Sultan (en vasall i det etiopiske riket), som førte til flere slag mellom Etiopia og Italia. Italia gjorde også krav på det tilgrensende landet Somalia. I 1896, ved slaget i Adowa, sjokkerte Etiopia verden ved å beseire Italia, noe som resulterte i en fredsavtale den 26. oktober 1896.

I september 1934 bekreftet Italia igjen sin 1928-avtale om vennskap med Etiopia, selv om grensene mellom landene var uklar. På samme tid begynte imidlertid italienske tropper å samle seg i italienske Somaliland. Den 3. oktober 1935 angrep 100.000 italienske soldater og en rekke askari (lokale soldater) Etiopia fra Eritrea og italiensk Somaliland uten noen foregående krigserklæring. Den 7. oktober erklærte Nasjonenes Forbund Italia som okkupant men gjorde ingen inngrep.

Mussolini gav følgende ordre til sine soldater:

• Bruk av gass for å overrumple fiendtlig motstand og i tilfelle motangrep er tillatt. Mussolini.
• Gitt fiendens system har jeg autorisert (deres eksellense) utstrakt bruk av en hvilken som helst type gass og flammekastere. Mussolini.
• Alle opprørere som tas til fange må drepes. Mussolini.
• Jeg har igjen autorisert (deres eksellense) at man kan begynne å systematisk føre en politikk av terror og utryddelse av opprørerne og den medsammensvorne populasjonen. Uten lex talionis kan man ikke kurere infeksjonen før det er for sent. Vent på bekreftelse. Mussolini.

Foruten å slenge bomber med sennepsgass, innførte italienerne tvungne arbeidsleirer, installerte offentlige galger, drepte gisler, og skjendet likene til sine fiender. Fangede geriljasoldater ble kastet ut av fly midt i luften, og italienske soldater fotograferte seg selv ved siden av kadavre som hang i galgene, og som hang rundt kister fulle av avkappede hoder. Krigen varte i 7 måneder, hvor Etiopia ble overgått av Italia hva gjaldt våpen og brutalitet. Den italienske kongen, Victor Emmanuel III, ble erklært den nye keiseren av det italienske Øst Afrika den 9. mai 1937 (som var en samling av Eritrea, Etiopia og Somaliland i en enkel stat).

Italienerne favoriserte ikke-kristne etniske grupper (f.eks. ikke-etiopiske ortodokse og protestantiske folk) slike som oromoene, somalerne og andre muslimer (hvorav noen hadde støttet den italienske invasjonen) i et forsøk på å isolere amharaene, som hadde støttet keiser Haile Selassie. Med pave Pius XI helt taus til Mussolinis uprovoserte og forferdelige erobring av det kristne Etiopia, hadde den blodige inkvisasjonen som ble fryktet av keiser Fasilides i 1624 e.Kr. til slutt materialisert seg.

Den 30. juni holdt den avsatte keiser Haile Selassie en rørende tale foran Nasjonenes Forbund i Geneve hvor han fremsatte to valg - støtte for kollektiv sikkerhet eller internasjonal lovløshet. Han advarte om at “Det er oss i dag. Imorgen vil det være dere.” Som et resultat av Forbundets fordømmelse av Italia, erklærte Mussolini landets utmeldelse av organisasjonen. I juni 1940 gikk Italia inn i 2. verdenskrig på Tysklands side. Som et resultat søkte Storbritannia å samarbeide med etiopiske og andre styrker i et forsøk på å kaste Italia ut av Etiopia og fra britisk Somaliland. Etiopia var endelig befridd fra italiensk kontroll i den øst-afrikanske kampanjen i 1941.

Mussolinis endelikt

Den 27. april 1945 ble Mussolini og hans elskerinne Clara Petacci fanget av italienske kommunist-partisaner i nærheten av landsbyen Dongo (Lake Como) mens de prøvde å flykte inn i Sveits før de allierte styrkene nådde Milano.

Den 28. april ble Mussolini, elskerinnen hans, og deres femten mann store følge (flesteparten ministre og ansatte i den Italienske Sosialrepublikken) bragt til den vesle landsbyen Giulino di Mezzegra, og skutt.

Neste dag ble likene til Mussolini og hans elskerinne funnet hengende opp-ned på kjøttkroker i Piazzale Loreto (Milano). Liket av den tidligere lederen ble utsatt for latterliggjøring og skjending av mange. Slik ble profetien om Mussolinis uverdige ende oppfylt.

Referanser:

1. ↑ Jones, Terry, “Frumentius of Ethiopia”, (8. mai 2007) i http://www.catholic-forum.com/saints/saintf06.htm

For Frelst.net | Magasin: Kittil Kittilsen

Jeg hang nesten ikke med i svingene, alt var helt og holdent nytt. Og jeg strevde en god del med å venne meg til livet som en kristen. Det gamle livet var torpedert sønder og sammen iogmed at jeg så sannheten og kapitulerte for den.

Når jeg nå tenker på alt som egentlig måtte ”renses” ut, så blir jeg så ufattelig glad! Jeg får lyst til å rope av begeistring til alle jeg møter om hvilken utrolig nåde og helbredelse som er blitt meg forunt. Jeg ønsker å vitne om dette fordi jeg vet at det gleder noen der ute, og jeg vet at det jeg har opplevd er så overlegent overnaturlig at det kan muntre opp noen til å selv forvente store personlige ting i fra den alene allmektige og sanne Gud i Himmelen; Jesus Kristus.

Avhengighet og selvforakt i kristenlivet

Dårlige vaner, eller avhengighet kan være et stort problem for mange kristne. Og det vil stort sett bryte oss ned og få oss til å gå med et bøyd hode i skam over at vi ikke makter å gjøre noe med de problemene som vi dypest sett forakter og hater.

Jeg kjenner flere som har det på den måten, og jeg vet at de blir holdt nede på et åndelig sparebluss på grunn av sine svakheter. De vet det er feil, men de har ikke krefter til å gjøre noe med problemet.

De vet hva de ikke burde gjøre, men de gjør det igjen og igjen- og forakter og hater seg selv mer og mer. De bare klarer ikke å slutte, de har ikke kontroll selv.

De vet at det er noe annet som styrer dem til å gjøre det som de vet bryter dem ned. Men problemet sitter som naglet i en, og fortvilelsen over mangelen på selvkontroll kan drive en ut i et enda verre mørke fordi selvforakten øker.

Noen som kjenner igjen følelsen?

Jeg hadde det sånn med flere ting, men det som var det værste jeg har opplevd med hensyn til avhengighet er nikotinen.

En slave for nikotinen

Dette var et slaveri som jeg skulle streve voldsomt for å bli kvitt. Men når jeg hadde strevd meg ferdig så var Han som hadde kommet i meg sterkere enn de kreftene som bandt meg…

De som har Herren i seg, har all kraft og styrke som de bare kan begjære. Jesus Kristus lever folkens, Han kan gjøre det for deg!

La deg muntre opp som jeg forteller om hvordan jeg ble fri fra noe som jeg ikke hadde noen mulighet til å bli fri fra ved egen hjelp…

Jeg var avhengig av nikotin fra jeg var 13- 14 år. Jeg både røyka og brukte snus, og hadde ganske tidlig ingen sjanse til å kutte det ut. Jeg var fullstendig avhengig.

Mer og mer avhengig

Og selv om jeg fikk en sjokk- opplevelse på lungeavdelingen på sykehuset i en alder av 22 år, så greide jeg ikke uansett hva jeg prøvde med, å slutte med nikotin.

På sykehuset opplevde jeg å ligge på rom sammen med en døende lungekreft-pasient, og dette gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg fra da av gjorde alt for å slutte, til ingen nytte. Uansett hva jeg prøvde, så ble avhengigheten bare sterkere.

Jeg ble nesten astmatisk av å røyke sigaretter, så derfor så begynte jeg mer og mer med snus.

Etterhvert så fant jeg jo ut at nikotininnholdet i snusen var fler ganger høyere enn i sigaretter, så saken ble jo ikke akkurat noe bedre av det!

Desperasjon

Desperasjonen økte for hvert år som gikk, samtidig med at bildet av den døende mannen på sykehuset aldri slapp taket fra meg. Jeg skulle slutte! Men det var desverre for sterke krefter i nikotinen til at jeg
kunne hamle opp med det.

Jeg prøvde jo stadig å proklamere for folk jeg dengang kjente at jeg skulle slutte. Så ofte holdt jeg dette gående at de spurte meg, gjerne på mandager etter helgefylla, om jeg hadde klart å slutte med BÅDE
snus og røyk, eller bare en av delene eller ingen av dem.

Uansett hvor hardt jeg prøvde, suget ble for sterkt, abstinensene var uutholdelige.

Greide det ikke av egen kraft

Jeg vet at for noen så er det en smal sak å slutte med nikotin, de kan bare legge det fra seg og ikke tenke noe mer på det, så er de ferdige.

Men det er nok av folk som kan fortelle om et sug som er så sterkt at det endog sammenlignes med suget til heroin.

Hver gang jeg prøvde ( da gjerne på mandager- da skulle jeg jo starte et nytt og bedre liv), så ble enden på visa etter noen timer uten nikotin, et salig spetakkel av raseri, fortvilelse og stygg banning.

Jeg måtte gi opp igjen og igjen! mandag etter mandag, år etter år…

Jeg blir frelst

Så ble jeg frelst i 1998! Livet ble nytt og gleden inntok mitt liv som en ustoppelig flodbølge av fred og lykke som aldri slutter med å ta meg mot nye høyder!

Angsten, depresjonene, nerveproblemene forsvant i tur og orden, samtidig som en ubeskrivelig glede fylte mitt indre.

Jeg bestemte meg for å gi alt for Herren, for det var så overmåte mektig det jeg fikk se og høre om hva Herren Jesus hadde gjort i vår tid. Men det som etterhvert gjorde meg så fortvilet i min tidlige kristne vandring, var dette gamle problemet med nikotin.

Avhengigheten var like grotesk og bindende som alltid, men nå ble det verre for meg fordi jeg visste hva som stod bak disse ufattelige kreftene…

Jeg hatet dette nikotinslaveriet bare mer og mer intenst, og jeg ble mange ganger drevet til fortvilelse mot stadig nye høyder på grunn av at dette suget som satt som en lås inne i kroppen min.

En god venn blir satt fri

Det som etterhvert ble en smule lettelse, var at jeg ikke var alene; min gode venn og broder Bjørn Georg var avhengig av røyk, og heller ikke i stand til å kutte ut.

Så dro vi på noen møter i Skien en gang i 1999, jeg tror det var på våren, og der prekte en kar fra England fra Jeremia 31; “Er det noe som er for vanskelig for Meg…?”

På dette møtet sitter da jeg og Bjørn Georg ved siden av hverandre og er omtrent like sugne på å bli satt fri begge to. Det som skjer er at Bjørn Georg griper troen og blir fri, rett foran nesa på meg! Så kjører vi hjem fra møtene etterpå og han forteller da glad og lykkelig om at nå er det slutt på røykinga for evig og alltid.

Jeg gledet meg selvfølgelig over min broders seier, men jeg må innrømme at jeg ble litt lettere bitter.

Jeg syntes jo ærlig talt at jeg hadde like mye behov for å bli fri, om ikke mer enn han! Hvorfor han og ikke jeg??? Hva er problemet? Hvorfor driver Herren alt det andre søppelet ut av mitt liv så overlegent, så overnaturlig, men lar dette henge igjen på denne måten?

Jeg leste et hefte…

Jeg kom hjem med litt hengende hode, og syntes i og for seg det hele var litt urettferdig.

Noen måneder etter dette, så fikk jeg tips av en jente i menigheten om å lese et hefte av William Branham som er talt i November 1963. Tittelen er “Han som er i dere.”

Du må virkelig se hva slags tjeneste Branham hadde for å kunne forstå dette heftet tror jeg, for det er ganske mektige ting han forteller om når han sitter fast i en snøstorm og Herren taler til han og ber han om å tale stormen ut av eksistens.

På slutten av dette møtet er det som vanlig en kø med mennesker som Branham skal be for, og som vanlig så ser han hva de lider av og ofte hva de heter og hvor de kommer fra, uten å ta feil en eneste gang.

Etter at endel folk hadde gått opp og ned fra talestolen, så sier Branham til menigheten at de skal be i sine hjerter; ”Si i ditt hjerte akkurat nå, hvis du kan, med hele ditt hjerte, og tro det: Sykdommen i kroppen min er nå borte! Jeg er ikke mere plaget. Jeg har ikke lenger noen sykdom. Han som er i meg er større enn enn han som er i min kropp. Han som er i mitt hjerte er større enn han som er i mitt kjød. Derfor; Han som er i mitt hjerte skapte Himlene og jorden. Mitt kjød har vært forurenset av Satan, og jeg er et tempel som den Hellige Ånd skal leve i. Derfor, Satan, så befaler jeg deg til å forlate min kropp. I Jesu Kristi Navn, kom ut av meg!”

Da jeg leste dette satt jeg i stua mi en ganske vanlig og trøtt dag i November 1999. Jeg hadde ikke noe videre i tankene om dette nikotinproblemet mitt, men satt og leste og ble fascinert og full av lengsel og en indre glede som jeg alltid blir når jeg hører eller leser noe fra denne velsignede Guds mann.

Jeg settes fri!

Da jeg hadde lest gjennom denne bønnen, så var det plutselig noe som kom ned i hodet mitt; “Les den bønnen høyt du også!” Uten å nøle eller tenke noe over hva jeg gjorde, så ba jeg den bønnen høyt der jeg satt. I samme øyeblikk som jeg hadde sagt de ordene som stod der, så kjente jeg et markert søkk i brystet.

Jeg la fra meg heftet, og så meg lettere forundret omkring. Hva i alle dager var dette? Hva skjedde nå?

Noe skjedde, men jeg skjønte ikke med engang hva. Jeg følte meg så rar, akkurat som om jeg hadde våkna fra en drøm.

En ny følelse var i brystet mitt nå….

Så gikk det opp for meg hva som hadde skjedd!

Jeg tok samtlige snusbokser og marsjerte ned i søpla med dem og kastet dem.

(Og dette hadde jeg gjort  mange ganger før, og måtte hente dem igjen eller kjøpe nye etter bare noen timer.)

Men denne gangen var det anderledes- noe hadde skjedd- noe var borte i fra brystet mitt- ikke fra  sinnet, men fra kroppen!

Jeg gikk opp og satt meg ned i sofaen igjen og leste alt sammen en gang til. Det var ingen tvil; jeg var fri!

Abstinensene kommer, men…

Etter noen timer kom abstinensene som vanlig; svetta rant, jeg skalv og hjertet banket hardt. Det føltes ut som jeg hadde utstående ku-øyne der jeg gikk rundt i leiligheten og ikke visste helt om det var sant. Men sant var det!

Suget etter nikotinen var vekk! Punktum finale! Og kroppen min reagerte kraftig men jeg bare satt med verdens bredeste glis og lot abstinensene stå til mens jeg for hver time som gikk ble bare mer og mer lykkelig og letta over hva som hadde skjedd!

Det som er verd å merke seg her er at abstinensene var like sterke som de gangene jeg hadde prøvd å slutte før, men lysten- eller suget etter nikotin var borte. Derfor holdt jeg ut abstinensene.

Det var akkurat som den gangen jeg ble fri fra angsten; jeg var ikke redd for angsten lenger, fordi jeg hadde møtt Jesus. Og angsten kom like trofast tilbake om kvelden den, slik den hadde for vane. Men jeg bare møtte den med et skuldertrekk; Bare kom og ta meg du! Jeg er ikke redd for deg!

Så var angsten borte! Så var nikotinavhengigheten borte!

Så enkelt! Så utrolig ubeskrivelig deilig å bli satt fri!

Herren hadde endelig satt meg fri fra slaveriet, og det aller beste med det hele var at jeg på ingen måte greide det selv, jeg var bare en passiv tilskuer til at dette monsteret av en nikotin- djevel ble drevet ut av meg. For en lettelse!

Og jeg understreker hver gang noen spør meg om hvordan jeg klarte å slutte med BÅDE snus og røyk på EN GANG, at det var Herren Jesus som gjorde det for meg. Jeg hadde ikke sjans i havet mot de kreftene der.

Gud er god folkens!

Og Han er i går og i dag og til evig tid den samme Jesus Kristus som stadig gjør tegn og under og setter folk fri for at menneskene skal kunne tro på Han!

Gud velsigne deg!

For Frelst.net | Magasin: Erlend Førsund

I månedsmagasinet ”Israel Today” [Israel i dag –Red.] leste jeg om rabbineren Yechiel Eckstein som er grunnlegger av International Fellowship of Christians and Jews (IFCJ), en organisasjon som ønsker å være brobygger mellom jøder og kristne. Han hadde noen interessante observasjoner om hva som samler og skiller disse to grupper av Guds folk:

Det som samler jøder og kristne
Jødene forstår at kristne støtter dem med grunnlag i Guds løfte til Abraham i 1. Mosebok 12:3, ”Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg.” Mange jøder undrer seg nok over hvorfor kristne støtter dem slik, siden de selv anser kristendommen som en sekt som sprang ut fra Judaismen, og det er vel også grunnen til at man nå søker å styrke båndene mellom de to religionene.

Det som skiller jøder og kristne
Det jøder imidlertid ikke kan forstå er hvordan kristne kan tro på treenigheten. Læren om tre personer i én Gud er et konsept som for dem ikke kan forenes med troen på én Gud. I deres Tora [Mosebøkene –Red.] står det jo skrevet svart på hvitt: ”Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én!” (5. Mosebok 6:4) I Jesaja 44:6 står det også tydelig skrevet: ”Jeg er den første, og Jeg er den siste. Foruten Meg er det ingen Gud.”

I en jødes øyne tror de fleste kristne på tre Guder, på det som kalles treenigheten [En lære som ble etablert av den Katolske Kirke rundt 380 e. Kr. om at Gud er et vesen som består av tre personer –Red.] Det sjokkerer deg kanskje, men mange jøder føler seg faktisk nærmere teologisk beslektet med muslimene enn med oss kristne, fordi de ser på Islam som en monoteistisk religion, slik som Judaismen [Jødedommen –Red.] Men, det er ikke alle kristne som tror at Gud er tre…

En samtale mellom rabbineren og evangelisten
Etter at en blind tigger ved navn John Rhyn ble helbredet etter å ha blitt bedt for av evangelisten og profeten William Branham ble sistnevnte oppsøkt av en jødisk rabbiner som lurte på hvordan John hadde blitt helbredet. Branham gjenforteller det slik:

Han sa til meg, ”Hvordan åpnet du John Rhyns øyne?”
Jeg sa, ”Jeg åpnet dem ikke. Jesus Kristus, Guds Sønn, åpnet øynene hans.”
Og han sa, ”Det er latterlig. Han var ingen Guds Sønn. Og Han var ikke Kristus.”
Jeg sa, ”Hvorfor tror du det, Rabbi?”
Han sa ”Vel…” Han gav sine grunner, og sa, ”Han var ikke… Messias skulle komme med makt.”
Jeg sa, ”Du så på Hans andre komme, min herre. Den samme Skriften talte om Hans første komme, forblindelsen av jødene inntil tiden var oppfylt.”
Han sa, ”Dere hedninger kan ikke dele Gud i tre deler og selge Ham til en jøde.”
Jeg sa, ”Det er en feil som ikke ble rettet opp i reformasjonen [Da katolikken Martin Luther gikk ut av den Romersk-Katolske Kirke etter å ha fått åpenbaringen om rettferdiggjørelsen ved tro, det første steget i Guds reformasjon av Troen –Red.] Gud er ikke delt i tre deler.”
Han sa, ”Dere snakker ikke fornuft i det hele tatt. Dere sier, ’Gud Faderen, og Gud Sønnen, og ’vår Gud.’ Vel, hvem av dem er deres Gud?”
Jeg sa, ”Det er bare En der.”
”Men hvordan kan det være slik? Hvis Gud Faderen er én person, Gud Sønnen er den andre personen, og Gud den Hellige Ånd. Da ville dere si ’våre Guder.’ Det gjør dere til avgudsdyrkere.”
Jeg sa, ”Det er riktig, min herre. Men det er ikke slik.” Jeg sa, ”Jehova Gud var i Ildstøtten som ledet Israels barn, ble åpenbart i kjød her for å ta bort synden, og kom igjen i form av den Hellige Ånd. Det er tre tidshusholdninger [tre tidsperioder –Red.] Det er grunnen til at de ble døpt i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn.” Jeg sa, ”For i Guds tre tidshusholdninger var det den samme Gud. Vi har én Gud.”
Tårer begynte å dryppe ned på skjegget hans og han vendte seg bort og gikk bort.

Hvorfor gråt rabbineren? Han kunne se at Jesus Kristus var Messias, men det kostet ham for mye å forsake sin egen tro. Branham fortalte om denne samtalen flere ganger, og slik forklarte han rabbineren hvem Messias var:

Jødenes Messias – Vår Jesus Kristus
Jeg sa, ”Rabbi, ville det være vanskelig for deg å tro profetene?”
Han sa, ”Nei.”
Jeg sa, ”I Jesaja 9:6, Hvem snakker han om? ’Et Barn er oss født, en Sønn er oss gitt… Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.?’”
Han sa, ”Det var Messias.”
Jeg sa, ”Vel, rabbi, hvilket forhold vil Messias ha til Gud?’”
Han sa, ”Han vil være Gud.”
Det var det jeg trodde. Jeg sa, ”Ser du, det er helt riktig. Det er hva Han er.” Og så sa jeg, ”Fortell meg hvor Jesus sviktet i å oppfylle nøyaktig hva profetene sa Han ville gjøre”; og han begynte å gråte og gikk ut. Jeg sa, ”Ved det, har John Ryan fått sitt syn.”

Forblindet for vår skyld
Apostelen Paulus forteller oss i Romerbrevet 11:25 vi ikke skal være selvkloke. For delvis forherdelse er kommet over Israel og jødene inntil Gud er ferdig med oss hedninger. Når Jesu Kristi Brud bortrykkes og trengselen setter inn, vil ting skje i Israel. Da er det deres tur til nok en gang å få høre Evangeliet om Jesus Kristus. Helt siden 1948 har Gud samlet Sitt folk til deres Løftesland. Når de to vitnene i Åpenbaringen 11:3 kommer på scenen vil de 144,000 motta Jesus Kristus. Og de vil tro det, for som Jesu Kristi Brud tror de at Herren er én, og ikke tre.

Kilder:
Jesus On The Authority of the Word (Wood River, IL, 17.feb 1954)
Godhead Explained (Chicago, IL, 25.apr 1961)
Israel Today (September 2005) side 20
Bibelen Guds Ord (Bibelforlaget, 1997)

Følgende utdrag er tatt fra talen: “Jehova Jireh” William Branham holdt i  Louisville 4. april 1964. Broder Branham ber innstendig om at folket må overgi seg til Gud. Vi synes dette utdraget forteller tydelig hva Herren er opptatt av… nemlig hjertet ditt!

“…Kom nå. Husk bare at jeg kan ikke tvinge deg til å komme imot din egen vilje, men jeg tror at dette er tiden som dere har sett fram til, det kan være i ferd med å skje akkurat nå. Dette kan være, jeg håper at det ikke er det… Det kan være den siste gangen du noen gang blir kalt.

Husk, Han vil ikke alltid anstrenge Seg. Han vil kalle, så vender Han Seg fra deg, for aldri å komme igjen. Hvorfor ikke komme akkurat nå? Vil du ikke bare komme og representere deg selv - foran Gud? Si, “Jeg vil komme og ta et standpunkt. Jeg vil gå veien. Jeg skammer meg ikke. Jeg tilhører menigheten, men jeg ønsker at hele verden skal vite at jeg klar for å motta Kristus i mitt hjerte, den Hellige Ånd. Jeg kommer nå for å gjøre det. Jeg er klar for å rette meg opp, å være en ekte Kristen, en skikkelig kvinne, en ekte mann.” Vil dere ikke komme? La oss vente.

Kom fram hit, det er rett, det stemmer. Ut fra balkongene og midtgangen, kom fram. Ta et standpunkt. Venn, kanskje ser jeg deg ikke igjen på denne siden av den store hendelsen. Men hvis jeg ikke gjør det, husk, jeg vil være uskyldig nå. Det samme er Kristus. Han har identifisert Seg Selv med dere. Dere vil få se Han gjøre det samme om litt. Det er greit. Nå, kom fram, ta et standpunkt.

“Hvorfor,” sier du, “Broder Branham, du dømmer!” Nei det gjør jeg ikke. Jeg dømmer den følelsen jeg har innen i meg. Ser dere? Det er noe her inne som sier, “Å, det er flere. Det er mange flere.” Ser dere? Nå, du sier kanskje, “Vel, jeg har blitt med i en menighet, broder Branham. Jeg er pinsevenn…” Min venn, jeg sier ikke det. Jeg spør ikke om det i det hele tatt. Jeg spør, “HAR DU KRISTI LIV PÅ INNSIDEN?“ Du sier, “broder Branham, jeg har talt i tunger.” Det er bra, men det er fremdeles ikke det jeg spør om. Du sier, “broder Branham, jeg har aldri såret noen.” Fremdeles er det ikke det jeg spør om. Jeg spør om Kristi Liv er i deg? Ta ingen sjanser, venn. Ikke, ikke, ikke gjør det. Det kommer til å være… Når døden slår deg, så er det for sent. Ikke gjør det. Vær så snill å ikke gjøre det…”

Jeg gikk vanndåpens vei i henhold til apostlenes gjerninger 2:38 i mai 1998. Lite visste jeg den gangen om hva som ventet meg før jeg skulle få den store ilddåpen med Den Hellige Ånd. Og godt var det. Det er som vi synger i den sangen “jeg vet intet om i morgen, kanskje best for meg det er…” Det ble en lang og til tider pinefull vei før Herren kom og satte Sitt Segl på en sjel som endelig kapitulerte.

Vitnesbyrd av Kittil Kittilsen

Det som gjorde meg så frustrert før dette skjedde, var at jeg følte at mitt åndelige liv gikk i store bølger. Det gikk så mye opp og ned at jeg ble rent sliten av det. Mange ganger lurte jeg på om en slik tilstand var normal. Men jeg fikk etterhvert den forståelsen for mitt eget vedkommende at det var noe jeg manglet som gjorde at mitt indre liv ikke kunne falle til ro i troen.

Så foruten den dagen jeg ble døpt i Jesu Kristi navn, så skulle denne dagen hvor jeg mottok ilddåpen bli en dag i mitt liv som jeg aldri kommer til å glemme. Herren gav meg en overnaturlig opplevelse som for all framtid forandret mitt kristenliv fra å være en utmattende berg- og dalbane, til et liv med en konstant fred i mitt hjerte.

Et uoppnåelig kristenliv
Det nærmet seg påskestevne i Skien, og jeg var mer frustrert enn noengang før; jeg kjente overhodet ikke for å dra på møte, jeg følte vel snarere trang til å gjøre noe helt annet som ikke egner seg på trykk her. Tankene slo meg med jevne mellomrom om å gi opp hele greia, det virka så uoppnåelig dette kristenlivet som vi får levende beskrevet i Bibelen og i forkynnelsen.

Og for oss som tror at Herren har sent en profet, så har vi rik tilgang på William Branhams taler. Vi kan vel noen og enhver av oss bli en smule satt på siden av oss selv når vi leser taler som “TEGNET” og “ER DITT LIV EVANGELIET VERDIG”.

Forvirret angående dåpen i den Hellige Ånd
Jeg ble også delvis forvirret fordi det kom endel motstridende kommentarer på hvordan det skulle være med hensyn til denne dåpen i Den Hellige Ånd. Noen sa at det var det at du trodde Ordet for denne tiden som var tegnet på at du hadde fått Ånden, mens andre snakket om at det måtte være en opplevelse i tillegg til dette, og hvis man leser budskapet “TEGNET”, så ser man jo at det ikke bare er å skjønne en spesiell lære som er selve tegnet, men at Livet selv tar bolig i deg og eksponerer Seg Selv igjennom deg.

All lyst til det onde blir brent bort, og Guds fred senket seg i hjertet mens man vandret videre i livet med en full visshet om frelse og renselse iboende hjertet til enhver tid. Blodet anvendes over livet og hjemmet, slik at det ikke er tvil for hverken djevel eller Hellig om Hvem som hadde tatt bolig her.

Det stod derfor som en uvisshet for meg hvordan dette skulle skje, jeg hadde ingen forventninger for jeg levde egentlig i forvirring om denne Åndsdåpen. Men Herren banet en vei, og satte meg i en situasjon som jeg på ingen måte kunne ha planlagt eller tenkt ut på forhånd, og godt er det!

For siden det skjedde på den måten det gjorde, så kunne jeg få den usedvanlige ære å få lov til å oppleve DEN OVERNATURLIGE GUD som vi tjener på kloss hold..

På stevne på Rising Tabernakel i Skien
Vel, jeg kom meg nå på stevne etter mye om og men i mitt indre, og det var broder Vin Dayal som skulle ha tre eller fire møter. Jeg satte meg på bakerste rad med hodet under armen og kjente meg nesten fremmed, og delvis sint og frustrert der jeg satt. Det var liksom så ekstra tungt den dagen for meg, jeg klarte ikke å identifisere meg med forkynnelsen. Men jeg holdt ut resten av møtet, selv om jeg hadde mest lyst til å gå ut og grine.

En avgjørende beslutning
Ved neste møte så hadde jeg satt meg på midten i salen, da var sinnet noe lettere, hadde fått snakket med noen brødre og søstre i Herren, og tenkte i mitt stille sinn at jeg skulle la det stå til ut stevnet.
Men, jeg var helt klar på det at hvis det ble forbønn så skulle jeg fram for å legge fram mine åndelige problemer.

Dette møtet ble en merkelig opplevelse; det var som om forkynneren hele tiden henvendte seg direkte til meg, jeg følte meg truffet av alt han sa og jeg kjente bølger av glede og fortvilelse om hverandre kjempet om oppmerksomheten min i mitt sinn.

Jeg går frem til forbønn
Så var det den siste kvelden og jeg kjente meg enda mer på høyden, og satte meg på første rad med blikket og sinnet naglet i forkynneren. Jeg visste overhodet ikke hva som ventet meg denne kvelden, men jeg hang med på hele forkynnelsen og kjente at Herren var mektig nær i de salige ordene som Herrens tjener brakte oss.

Og det kom til slutten av møtet, og broder Vin annonserte forbønn. Jeg var ikke i tvil om at det gjaldt meg, så jeg sluttet meg raskt til den voksende køen foran alteret der Vin og Per stod og ba for folket.

Det var en sånn usedvanlig fin stemning i den forbønnskøen akkurat den kvelden, og musikken gav gjenklang i hjertene ettersom den ene etter den andre kom fram til alteret.

Jeg syns det var så fint å bare stå der og kjenne på den fine atmosfæren, at jeg sendte de som stod bak meg foran meg. Det gav meg jo også tid til å tenke på hvordan jeg skulle formulere meg med hensyn til mine egne problemer som jeg skulle legge fram.

Jeg fant ut at jeg hadde to eller tre emner som jeg ville bli bedt for, blant annet dette jo-jo livet i Ånden som jeg slet sånn med.

En uventet vending og dåpen i Ånden
Så endelig var det min tur, og jeg kjente på stundens alvor samtidig som jeg følte at jeg fryda meg veldig over den utrolig gode atmosfæren som var der akkurat da. Jeg kom fram til broder Vin og Per, og skulle med bøyd hode til å si til dem hva jeg ville bli bedt for. Men så langt kom jeg ikke!

Vin Dayal fortalte meg nøyaktig hva jeg var der for, og jeg ble helt målløs et øyeblikk, før jeg bare løftet henda i været og ropte HALLELUJA!! Og hva skjedde?

Det var som å plutselig stå i en varm dusj, en nesten elektrisk varme fylte meg helt opp og jeg gikk rett og slett i taket! Jeg ropte og priste Herren til det ikke var noe mer stemme igjen i meg, jeg var helt utafor meg selv og kjente ingenting annet enn en maksimal tilfredstillelse. Det var som om blodet brusa i meg. Jeg har aldri opplevd maken!

Og jeg tenkte på alle de gangene som jeg hadde lest om hvordan profeten William Branham kunne skjelne folks tanker og fortelle dem hva de het og hvor de kom fra, og for første gang i mitt liv så kunne jeg forstå hvordan de menneskene måtte ha følt seg når de står ovenfor en slik mektig opplevelse.

Jeg gikk tilbake til plassen min og var overveldet av lykke. Jeg visste at Vin ikke kunne vite om mine bønnebegjær, for jeg hadde jo hverken snakka med han eller noen andre om det!

Bevisst på nådegavene
Og det gjorde noe med min bevissthet i forhold til disse nådegavene i Bibelen, her hadde jeg opplevd profetisk gave i aksjon så det holder, og jeg hadde jo opplevd endel av det før i menigheten, men dette gjorde noe spesielt med meg som for alltid forandret mitt forhold til Gud.

Så enestående, så overlegent, så herlig overnaturlig og ekte som bare vår mektige Herre kan gjøre det!

Jeg ble aldri den samme
Jeg ble ikke den samme etter dette. Borte var det Åndelige jo-jo livet, freden hadde senket seg dypt i mitt indre. Jeg hadde endelig fått oppleve Gud innenfor forhenget, jeg hadde kjent Hans ild brenne i mitt indre og jeg hadde for alltid fått seglet fast i mitt hjerte med Guds usigelige kjærlighet og tilgivelse over mitt liv en gang for alle.

Det ble ikke noen færre harde prøvelser etter dette, men snarere fler, og kjøttet mitt reagerer som før, men det reagerer mindre og mindre for det har ingen makt over det pulserende livet til den Herre Jesus Kristus som har tatt den fulle og hele kontroll over mitt liv. Jeg vil for all framtid tilhøre Jesus Kristus. Amen.